Hitra vindpark
Hitra vindpark

Kronikk: Bør konsesjonsprosessen for vindkraft vurderes?

NVE har fremmet et forslag til nasjonal ramme for vindkraft til OED, med et potensial for utbygging over et areal på 16000 km. Lavere produksjonskostnader og høyere kraftpriser gir bedret lønnsomhet, og interessen for utbygging er stor. Samtidig stiger motstanden mot ny vindkraftutbygging.

Publisert: 31. May 2019, 12:47  
Oppdatert: 31. May 2019, 13:14

DEBA VIND ADHJ NVE NOR

Kronikk av Advokat Kristin Bjella og advokatfullmektig Ola Hermansen i Advokatfirmaet Hjort:

   

  

Skaper dagens konsesjonsprosess konflikter?

Dagens konsesjonsprosess for vindkraft består av en meldingsfase, en søknadsfase og en detaljplanleggingsfase. Først når endelig detalj- og miljø, transport og arealplan (MTA) er vedtatt, kan utbyggingen sette i gang. Denne prosessen tar samlet lang tid. Et eksempel er den omstridte utbyggingen på Frøya. Der mottok NVE melding i 2002 og konsesjon gitt i 2012. Detaljplan ble godkjent av NVE i januar 2019, nesten 17 år etter meldingen.

Når tillatelsen til vindkraftparken er gitt ved konsesjonsvedtaket, er bare de ytre rammene for anlegget planlagt og godkjent. Den endelige planlegging og godkjenning av vindparken skjer ved detalj – og MTA-plan. Prosjektet kan forandre seg mye fra konsesjon er gitt og til utbyggingen starter. Frøyaprosjektet er igjen et godt eksempel. Her ble det i 2004 søkt om utbygging av 63 vindturbiner med en samlet effekt på inntil 200 MW. I detaljplanen godkjent i 2019 er det gitt tillatelse til å bygge 14 vindturbiner med en total installert effekt på 60 MW.

Den lange tiden fra melding, konsesjonsvedtak og til endelig detaljplan, og store endringer i prosjektet undervegs, gir grunnlag for omkamper og høyt konfliktnivå. Det skaper også utfordringer for forvaltningen. Olje- og energidepartementet er klageinstans for NVEs vedtak, og opplever nå en opphopning av klager på detalj- og MTA-planer. Endrede forutsetninger og nye undersøkelser etter at konsesjonsvedtaket er fattet fører til at behandlingen av det som skulle være detaljplanen for gjennomføring av konsesjonen i praksis blir en ny konsesjonsbehandling av søknaden.

Dette gir også til risiko for nye forhandlinger og omkamper med grunneiere som har inngått avtaler om avstå grunn på andre forutsetninger enn det som blir endelig, investorer møter andre økonomiske rammer, og de kommunalpolitiske prosesser kompliseres.

   

Nasjonal ramme og konsesjonsprosessen

Etter vårt syn bør konsesjonsprosessen i vindkraftsaker vurderes sammen med vedtakelsen av en ny nasjonal ramme for vindkraft.

Det er nærliggende å tenke at vedtakelsen av rammen vil skape et større press på utbygging, og et større press på forvaltningen for behandling av søknader om konsesjon. Det vil bli, og er allerede, stor interesse blant investorer og utbyggere for å sikre seg avtaler med grunneiere for arealer innenfor den nasjonale rammen, og for å være tidlig ute med å melde aktuelle prosjekter inn for NVE. Det vil også skape utfordringer for kommunene som skal møte utbyggingen, både som reguleringsmyndighet og miljøforvalter.

Den nasjonale rammen er et faglig råd, et politisk dokument og et forvaltningsverktøy, uten selvstendig rettslig betydning. Det er kravene som stilles i konsesjonsprosessen som rettslig sett setter rammene for byggingen av vindkraftverk.

Men de utredninger som er grunnlaget for den nasjonale rammen kan gi et kunnskapsgrunnlag som er egnet til å tilrettelegge bedre og forenkle konsesjonsprosessen. Rammen vil vise hvilke områder som i utgangspunktet kan være egnet og ikke, og vil kunne føre til at det blir mindre behov for de grunnleggende utredningene for de aktuelle områdene enn i tidligere prosesser.

Vi mener det ikke er tilrådelig å vedta en nasjonal ramme for vindkraft dersom det ikke samtidig vurderes hva en slik ramme kan og bør innebære for reglene for konsesjonsprosessen. Den nye rammen gir grunnlag for å vurdere både en forenkling av prosessen, men også om det bør stilles strengere krav til detaljplanlegging i konsesjonssøknaden. Strengere krav til prosjektering av parkene tidlig i prosessen kan både sikre bedre forutsigbarhet for det endelige prosjektet, sikre kvalitet i søknadene og blant aktørene, og redusere forvaltningstiden for søknadsprosessen. Dette vil kunne synliggjøre hvilke prosjekter som best ivaretar alle hensyn, og dermed også dempe konfliktnivået i slike prosjekter framover.