Det blir en kald jul, så kraftbransjen får nok å gjøre å gjøre i julen også. Foto: Shutterstock
Det blir en kald jul, så kraftbransjen får nok å gjøre å gjøre i julen også. Foto: Shutterstock

Det rare kraftåret 2018

For kraftbransjen ble ikke 2018 bare enda et år. Det har vært priser helt utenom det vanlige, demonstrasjoner utenfor Stortinget, en gigant som gikk over ende, og en sjanglefant som klatret og ramlet.

Publisert: 2018-12-21 15:31:51.0 
Oppdatert: 2018-12-21 15:31:51.0

VANN NAME VIND NETT POLI PRIS NOR

Europower ønsker alle sine lesere en god jul. Julen kan brukes til å lese denne oppsummeringen av det spesielle kraftåret 2018, hentet fra bransjebladet Energi.

  

Acer-opprøret begynte så smått allerede før årsskiftet, men tok fullstendig av i januar, og sirkuset varte i to måneder. Ti år etter sakskomplekset ble avgjort i Brussel, var planen at Norge stille og rolig skulle innlemme den tredje energimarkedspakken. Slik gikk det altså ikke.

Saken førte med seg tre demonstrasjoner foran Stortinget, hundretalls avisreportasjer og leserinnlegg, og flere fakkeltog mot et EU-organ ingen hadde hørt om før.

Kort oppsummert endte det med at Acer-tilknytningen ble vedtatt som planlagt, men først etter intense kamper internt i Ap. Ap gikk med på å støtte tilknytningen kun under forutsetning av at bare Statnett skal kunne eie utenlandskabler.

Kraftbransjen satt mer eller mindre lammet på sidelinjen da debatten raste som verst. De var ikke forberedt på at Nei til EU skulle bruke Acer-saken til å markere EU-motstand, og ante ikke hvordan de skulle forholde seg til Nei til EUs kyniske forvrengning av fakta for å oppnå oppmerksomhet.

Toppen ble muligens nådd da Nei til EU-leder Kathrine Kleveland i en stortingshøring hevdet at Acer kom til å bestemme hvilken vei strømmen skal gå i kablene. Ikke en eneste fagperson fra bransjen sa henne imot.

I ettertid har Ap-leder Jonas Gahr Støre kritisert bransjen for å være totalt usynlig da det sto på som verst.

– Hvor var egentlig dere i den debatten? Jo, dere var ganske tause. Dere overlot til meg å ordne opp, og det klarte jeg, sa Støre på Kraft i Vest-konferansen.

  

Omkamp i Stortinget

På Stortinget er det kutyme å ikke endre på enkeltvedtak selv om de politiske styrkeforholdene forandrer seg. Det er en uskreven enighet om at landet er best tjent med forutsigbar styring fremfor stadige omkamper. I saken om funksjonelt skille brydde man seg ikke om dette.

Helt siden Reiten-utvalget la frem sin rapport i mai 2014 har kravet om funksjonelt skille vært den desidert mest diskuterte saken i norsk kraftpolitikk.

Helt nødvendig for nettselskapenes nøytralitet, var omkvedet fra regjeringen og de store selskapene. Et totalt unødig fordyrende krav, og bare en unnskyldning for å få fjernet de minste nettselskapene, var holdningen til motstanderne.

Saken var altså egentlig avgjort. I mars 2016 varslet Venstre at de støttet regjeringens forslag om å innføre kravet for alle nettselskaper, og saken ble formelt vedtatt kort tid etter.

Men så kom stortingsvalget i 2017 som endret på maktbalansen på Stortinget. At Tord Lien hadde gitt nettselskapene en frist på fem år med å innføre funksjonelt skille, og ingen hadde gjort det, gjorde at opposisjonen tok omkampen til tross for tradisjonen om å la være.

I desember 2017 la Sp frem forslag om at kravet kun skal gjelde for nettselskaper med mer enn 30.000 kunder, og i februar i år ga KrF sin formelle støtte til dette.

Fredag 16. mars - dagen da saken ble formelt avgjort i stortingssalen - kuppet KS Bedrift Energi festen ved å ha med en stor kake inn på Stortinget. Det hadde da gått fire år siden Reiten la frem sin rapport, men loven trer ikke i kraft før i 2021.

  

Tørt. Veldig tørt

I mai kunne det meste av landet glede seg over en usedvanlig varm og solrik måned. Det ingen visste var at det ikke skulle begynne å regne igjen før i midten av august.

Iført kortbukser og solbriller diskuterte befolkningen om det muligens kunne dreie seg om klimaendringer, men bekymringen ble døyvet av enda en kotelett på grillen.

Knapt noen utenfor bransjen la merke til at strømprisen begynte å stige allerede i slutten av mai. I juni endte systemprisen på 42 øre/kWh, mot 23 øre samme måned året før. Men hvem brydde seg vel om det, det er jo ingen som bruker strøm om sommeren.

Først i juli kom de første strømpris-sakene i avisene. Da kom feriebrune journalister tilbake på jobb, og lette etter konsekvenser av sommervarmen. Det fant de på Nord Pool. I slutten av juli hadde strømprisen stabilisert seg på godt over 50 øre/kWh, mer enn det dobbelte av året før.

Siste dag i juli kom meldingen om reaktor 2 i det svenske kjernekraftverket Ringhals måtte stenges ned. Fordi det var for varmt. Det brukes sjøvann for å kjøle anlegget, men med havtemperatur på over 25 grader var kjøleeffekten minimal.

Dessuten var det vindstille, og ikke noe særlig produksjon å hente fra vindkraften. Solceller-eiere lo hver gang de sjekket produksjonen på de kule appene sine, men det hjalp ikke nevneverdig på kraftbalansen.

Resten av befolkning fikk lære at hva negativt tilsig er, et begrep ingen hadde hørt om før. Det er når det fordamper mer vann fra vannmagasiner enn de bli tilført gjennom nedbør. Da er det tørt.

  

Vinterpriser på sommeren

Systemprisen i juli endte på 49 øre/kWh, mot 25 øre året før. Avisene skrev om en historisk høy sommer-strømpris, men det var feil. Når man indeksregulerer ser man at både august 2006 og august 2008 var betydelig dyrere.

At CO2-prisen var en nestes like viktig prisdriver som tørken, ble nevnt i avisartiklene, men egentlig ikke lagt merke til. Bilder av tomme norske vannmagasiner har mye større gjennomslagskraft.

Særlig da de ble koblet til Acer-saken og kabel-debatten, og det faktum at Norge fortsatte å eksportere kraft. Da fikk man overskrifter som dette: «Solgte strøm til utlandet for 28 øre kWh i vinter. Nå kan Norge bli nødt til å importere for 60 øre kWh.» (Aftenposten)

Eimund Nygaard, konsernsjef i Lyse og styreleder i Energi Norge, kommenterte situasjonen på følgende måte:

– Hadde vi visst at prisene skulle bli så høye, ville vi jo ikke ha produsert så mye tidligere i år. Hvis det var spekulasjon vi drev med, hadde vi i så fall gjort en utrolig dårlig jobb, sa Nygaard.

  

Vått. Veldig vått

Vassmagasinstatistikken fra NVE handler om vann, men er tørre greier. Vanligvis er det bare bransjefolk som bryr seg om setninger som «… fyllingsgraden auka med 0,4 prosenteiningar mot ein nedgang på 0,8 prosenteiningar veka før.»

I august i år fikk imidlertid den ukentlige rapporten nasjonal oppmerksomhet. Fredag 10. august publiserte NRK Hordaland en sak med følgende tittel: «Må regne mer i høst enn på over 100 år for å fylla norske kraftmagasin.»

– Dersom det regner 50 prosent mer enn normalt resten av året, vil det være normale nivåer ved årsskiftet, sa Gudmund Bartnes i NVE. Ifølge klimaforsker Helga Therese Tilley Tajet var det svært lite sannsynlig at det ville skje.

Men så spoler vi to måneder frem i tid, til 5. oktober. Da sendte BKK ut en pressemelding med følgende tittel: «BKK tapper vann for å forebygge flom.»

– BKK har iverksatt flomforebyggende tiltak i forkant av de store nedbørsmengdene som er varslet neste uke, skrev BKK og rapporterte at vannkraftproduksjonen gikk for fullt.

9. oktober fulgte Statnett opp ved å sende ut en pressemelding med følgende tittel: «Nok vann til vinterens strømproduksjon».

Det gikk altså ti uker fra man kunne gå tørrskodd i alle værstatistikker, til vannmagasin måtte tappes for å unngå flom. Hvordan kunne man i løpet av to måneder gå fra Moses i ørkenen til Jesus gikk på vannet?

Det enkle svaret er regn. Mye regn. I meldingen fra Statnett blir det oppsummerer ganske greit:

– Knusktørr sommer, plaskvåt høst. Det var ekstremt tørt i sommer, og det var tørt veldig lenge. Men så begynte det å regne mye i august, og enda mer i september, skrev Statnett.

I slutten av juli rapporterte NVE et underskudd i nedbøren på 29 TWh, mens de i oktober meldte et underskudd på bare 7 TWh. 22 TWh av underskuddet ble altså radert bort i løpet av 11 uker.

Så det regnet mye, og dessuten på de riktige stedene. For det hjelper jo lite for vassmagasin-statistikken at det fossregner i Spikersuppa. På Vestlandet derimot, der har vannet en verdi. Ved flere værstasjoner i Hordaland ble det målt over 1500 millimeter nedbør i løpet av to og en halv måned. Da er det vått.

  

Gigantens fall

Uansett hvilket tivoli-vær 2018 kunne komme opp med, ble det likevel en usynlig mann fra Grimstad som sto for årets største kraftnyhet. Torsdag 13. september smalt bomben: Einar Aas kunne gå konkurs.

– Mandag 10. september var det ekstraordinære prisendringer i det nordiske og tyske kraftmarkedet. Jeg har hatt for stor posisjon i forhold til likviditeten i markedet og i løpet av mandagen ble de siste 350 millionene av mine frie likvide midler overført, het det i en kortfattet meldingen fra Aas.

Energi har i ettertid fått beskrev stemningen fra flere kraftmiljøer den dagen nyheten sprakk. Beskrivelsene er påfallende like.

Den første som oppdaget meldingen ropte ut nyheten om at Einar Aas er konkurs, hvorpå resten svarte hæ? Så total taushet mens alle leste nyhetssaken på Dagens Næringsliv samtidig. Deretter total kakofoni om hva i all verden som kunne ha skjedd. Deretter stillhet igjen da man forsto alvoret.

Einar Aas var i årevis kraftbransjens spøkelse. Når noe uforklarlig skjedde på kraftbørsen Nasdaq, forklarte man det gjerne med at Einar Aas hadde handlet. Kun skattelistene viste hvor stor han var. Fra hjemmekontoret klarte han mutt putt alene å dra inn hundrevis millioner kroner hvert år.

Paradoksalt nok fikk man forklaringen på suksessen først da fiaskoen var et faktum. Forklaringen var at han har handlet i store volumer. Enorme volumer.

Da han gikk over ende satt Aas på 23 TWh i kraftderivater i det nordiske markedet, og 11 TWh i det tyske markedet. Altså en nettoeksponering på 12 TWh mot prisforskjeller i de to markedene. Det sies at om man handler i TWh, så er man stor. Einar Aas var gigantisk.

I ettertid har det blitt utført flotte prestasjoner i etterklokskapens kunst. Hvordan kunne Nasdaq la dette skje? Hvorfor lot de store kraftselskapene en privatperson år etter år ta så mye av gevinsten av kraften de produserer?

Sannheten er vel at både Nasdaq og andre aktører hadde vært tjent med å ha Aas som en risikovillig aktør på børsen. Nasdaqs omsetning av nordiske kontrakter falt med 48 prosent den første måneden etter at Aas var ute av spill.

At den usynlige mannen fra Grimstad var nyttig for bransjen, kan være forklaringen på at han ikke ble slått konkurs og fikk beholde sin eksklusive villa. Det ble hele bransjen enig om, kanskje i håp om at Aas skal komme tilbake og spille risikorollen igjen.

Med unntak av Agder Energi da, som muligens noe påvirket av at Aas har jobbet for dem, sa at den fallerte spekulanten fikk beholde for mye.

– Vi mener det er fullt mulig å flytte inn i et rekkehus, sa Tom Nysted i en kommentar.

  

De store slår seg sammen

At det fusjoneres i kraftbransjen er ingen nyhet, det skjer hele tiden. At to selskap blant Norges ti største nettselskaper vil slå seg sammen, hører deriblant sjeldenheten. I 2018 har det skjedd to ganger.

Først Trønderenergi og NTE. I slutten av januar sendte de to selskapene ut en melding om at de langt på vei var enige om fusjonere av nettselskapene. Til og med det vanskelige spørsmålet om plassering av hovedkontor var avgjort. Nemlig i lille Stjørdal, midt mellom Trondheim og Steinkjer.

De to trønder-selskapene har flørtet i årevis, men den avgjørende prosessen startet fredag 13. januar 2017 da NTEs konsernsjef Christian Stav gikk ut offentlig og sa at NTE og Trønderenergi burde slå seg sammen.

Ståle Gjersvold fikk med seg budskapet.

– Vi startet diskusjonen allerede dagen etter, har Gjersvold sagt til Europower.

I november fulgte Hafslund Eco og Eidsiva Energi etter. Hafslund og Eco var allerede slått sammen av eieren Oslo kommune, men det var det ikke så mange som ble overrasket over. Men en sammenslåing av både nett og produksjon mellom Hafslund Eco og Eidsiva, den var det ikke alle som så komme.

Det var Oslo kommune som tok initiativ, og forhandlingene må ha gått lekende lett da Oslo og Hafslund lokket med å legge nettselskapets hovedkontor på Hamar. Det blir vanskelig for de kommunale eierne i Eidsiva å si nei til få plassert hovedkontoret til Norges største nettselskap ved Mjøsa.

Allerede dagen etter Hafslund/Eidsiva-planene ble kjent, ble det også kjent at Hafslund har tatt initiativ til å kjøpe Fredrikstad Energi (FEAS), selskapet som eier Norgesnett.

Hafslund eier allerede 49 prosent av FEAS, og Fredrikstad kommune har sagt ja til å forhandle. Går begge Hafslund-initiativene gjennom, vil det bli ett sammenhengende nettområde fra Halden til Lillehammer i et selskap med rett i underkant av 1 million nettkunder.

Prosessene i Trønderenergi/NTE og Hafslund/Eco står i skarp kontrast til den mislykkede prosessen mellom i Agder Energi og Skagerak Energi. Der satte de kommunale eierne foten ned til videre samtaler. De var ikke engang i nærheten av å bli enig plasseringen av hovedkontoret, og da var det ikke vits å fortsette.

En annen fusjon som stoppet opp var Vestlandskraft, sammenslåing kraftproduksjonen til Hydro, BKK og SFE. De to store vil så gjerne, men etter et år med samtaler satte lille SFE strek i september.

– Hvis man ikke har klart å komme opp med noe så langt, så er det vel ikke noe grunn til at det skulle komme opp senere, sa konsernsjef Johannes Rauboti i SFE.

  

En folkefiendtlig overgriper

2018 har også vært AMS-motstandens års. En liten, men høylytt gruppe mener at AMS-målere betyr både ragnarok og dommedag i sikringsskapet. Samt statlig overvåkning og høyere strømpriser. Utgangspunktet til AMS-motstandere er gjerne elfølsomhet, men det argumenteres også med privatlivets fred.

– AMS-måleren vil kunne avsløre om man er bortreist, og når man setter i gang vaskemaskinen eller kaffekokeren, om du oppholder deg på kjøkkenet eller i stua, eller om du har gjester på besøk, advares det på en av de mange nettsidene som drives av AMS-motstandere.

Der kan man også finne kommentarer som dette: «Hvem kunne forestille seg at det trauste, trygge og lokale e-verket skulle endre karakter og tre inn i samfunnsrollen som folkefiendtlig overgriper, inkvisitør og innenlandsterrorist.»

E-verket en folkefiendtlig overgriper? Når så man sist slike meldinger? At både Statens strålevern, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet sier at AMS-målerne ikke fører med seg strålerisiko, spiller ingen rolle. Motstanderne fnyser av slik propaganda, og legger frem trillebårlass med alternativ forskning.

Den som må ta mye skylda for kaoset, er NVE. I 2011 sendte de AMS-forskriftene ut på høring, og Foreningen for el-overfølsomme (Felo) engasjerte seg. De sendte inn et høringsnotat, og etter å ha lest bevet fra Felo konkluderte NVE med at det var greit å slippe AMS-måler hvis «… installasjonen er til vesentlig og dokumenterbar ulempe for sluttbruker». Det skjedde på tross av at Statens strålevern både da og nå avviser alle påstander om strålefare.

NVE sier riktignok at man må ha legeattest, mens Helsedirektoratet sier at slike plager ikke kan dokumenteres og at legene ikke bør skrive ut attester. Ingen forfattere hadde klart å dikte opp en slik historie.

Nå kan det imidlertid se ut som om problemet vil bli mindre etter hvert. Etter å ha fått ekstraregningen for manuell avlesningen, fant 240 av Agder Energis el-følsomme kunder at de vil ha AMS-måler likevel.

  

Sjanglefanten

Elsertifikater må kunne karakteriseres som kraftbransjens sjanglefant. Ved årsskiftet var spotprisen på sertifikater 62 svenske kroner/MWh, etter en kraftig nedgang i 2017. Så begynte prisen å stige.

– Prisen kan komme opp i 200 kroner, sa sertifikatanalytiker Sigbjørn Seland på en i april.

Da var prisen bare 110 kroner, og det var ingen som egentlig trodde på Seland. Det burde de ha gjort.

Det han hadde sett var at sertifikatmarkedet var sårbart etter at et betydelig kjøpepliktig volum hadde blitt flyttet fra etter 2020 til før 2020. Det fantes - og finnes fortsatt - en teoretisk mulighet for mangel på sertifikater.

Et skjørt utgangspunkt ble kraftig forverret av værforholdene i 2018. To tredjedeler av sertifikatproduksjonen kommer fra vindkraft, og første halvår blåste det lite. Hver måned ble det produsert færre sertifikater enn det forbrukerne var pålagt å kjøpe.

I mai passerte spotprisen 150 kroner, og så tok den helt av etter sommerferien. Den kunne stige 20 kroner på bare et par dager. Tirsdag 11. september nådde den toppen med 280 svenske kroner.

– Med lite vind fremover kan prisen doble seg, sa Seland noen dager i forveien.

Men slik gikk det ikke. De neste syv ukene raste prisen nedover. Fallet skjedde uten at noen hadde en god forklaring, det var kun psykologi som spilte inn.

Da prisen begynte å falle, ble det en uhyre populær øvelse blant kjøperne å sette seg på gjerdet. Fortvilet kastet selgerne sertifikater etter dem, men først da prisen var halvert til 140 kroner flatet det ut. Bare i løpet av den siste uken i oktober falt prisen med 65 kroner.

PÅ tampen av året overrasket NVE og svenske Energimyndigheten med å foreslå en stoppregel for svensk utbygging først i 2030, omtrent ti år etter at målsettingen på 46,4 TWh blir nådd.

Uansett, snart er det ingen som bryr seg om sertifikater. Analytikerne regner med at prisen vil legge seg på rundt 30 kroner når de nye store svenske vindparkene begynner å snurre på vingene i 2020. Da vil sjanglefanten legge seg i ro til han avgår med døden sammen med sertifikatordningen i søndag 31. desember 2045.